«Charlotte – DETTE må du skrive om«, sa mange av mine kolleger da jeg hadde mottatt den ærefulle tittelen «Årets FREMST ambassadør, region Vest». «Nei, det kan jeg vel ikke..» svarte jeg, og mente at det ville bli vanskelig å vinkle det slik at det gagnet leserne der ute. For som alle andre, er janteloven en stor del av meg, selv om jeg tør by på meg selv i noe større grad enn mange andre. Hvem gidder vel å lese et blogginnlegg som kun handler om noe JEG har oppnådd?

Jeg tenkte og grublet, og kom til slutt frem til at jeg selv alltid pleier å oppfordre andre til å være stolte av det de oppnår. Til å applaudere andres resultater. Til å ta imot ros og anerkjennelse. Hvorfor i alle dager skulle ikke jeg som kursleder også kunne gjøre dette?

DSC01560

Min skjønne og knalldyktige kollega Linda Schnelle var også nominert. Denne gangen var det min tur, og ingen jublet høyere enn henne!

Å bli nominert av sine kolleger til en slik pris, er en stor ære. Verdiene som bokstavene FREMST symboliserer, er virkelig noe å strekke seg etter i en hvilken som helst bedrift. Når sjefen min, Linda Hetlevik, startet å lese opp årsakene til at årets vinner skulle gå av med seieren, visste jeg at det var meg og Linda Schnelle, eller «Snella mi» som jeg ofte kaller henne, som var nominert. Det tok lang tid før jeg skjønte at prisen denne gangen ble tildelt meg, for ordene kunne like gjerne vært myntet mot henne. Men da ordet «blogg» kom frem, ja da kom også mine tårer… og jeg skjønte at det var meg som skulle gå av med seieren.

Diplom_Fremst_2016

For å være litt personlig, dette var et øyeblikk der jeg kjente på kontraster. Fra en barndom der jeg mange ganger ikke fikk være med, og ble holdt utenfor, fordi jeg var for «teit», for «stygg» eller for «feit». Jeg gjorde de rareste ting for å få oppmerksomhet, og jeg kunne også glimte til. Med spisse albuer for å forsøke og få plass i gjengen: Kanskje såret jeg også  mange på min vei?

Så sto jeg der og ble applaudert av nesten 300 mennesker, med Jeanette og Linda som tok i mot meg med verdens beste klem. Jeg mottok applaus fordi jeg er den jeg er – og fordi jeg betyr så mye for så mange. Månen kunne like gjerne falt ned! Det var MITT øyeblikk.

DSC01442

Heia-jentene «mine». Her har Cristine Helmers Olsen (t.v) tatt initiativ til å feire bloggen min. Stilte opp med champagne og gode ord. Sammen med Linda Schnelle (fotograf) Monica Ur, Guri Pors Johannesen og Nina Berg. For en unik gjeng!

Jeg er så heldig som får være en del av en heia-kultur! Å jobbe som kursleder handler i stor grad om å heie på andre mennesker, og  man får tilbake så det monner i denne bedriften. Vi blir sett, anerkjent, applaudert og løftet frem som eksempler for andre. Det jeg må lære meg er å la det synke inn. Ta det helt inn. Helt. For som tidligere nevnt, er jeg fortsatt preget av tankegangen om at jeg ikke er god nok, fin nok eller slank nok. Som det er for så mange andre som heller ikke alltid har vært den som passer inn.. eller som sliter med at de har blitt mobbet eller holdt utenfor. Mange blir tøffe av det – det ble ikke jeg. Jeg har blitt et gjennomsiktig følelsemenneske som blir veldig lei meg, veldig fort. Men også dette er det heldigvis mange som setter pris på. Ikke noe pokerfjes her i gården..

Fremst-logo

Så jeg tar meg selv i å ofte titte på diplomen min. Lese gjennom ordene. Forsøke å tenke gjennom hva det betyr og hvor mange som faktisk setter pris på både meg og mine kursleder kolleger. Være stolt. Ikke bry meg om janteloven. Løfte hodet. Være NOK. Leve som jeg lærer…

Jeg øver og oppfordre deg til å gjøre det samme. Når noen forteller deg at de kan se hvilken innsats du har gjort, eller roser deg for å ha lagt arbeid i noe. Øv, sammen med meg, på å ta imot. Det gjør så godt, og vi fortjener det virkelig. Faktisk! Så kan janteloven fortelle noe annet og fokusere på hva vi ikke skal gjøre og ikke skal tro. Jeg tar herved ut streik.

Her kan du se en videosnutt (litt dårlig kvalitet) fra MITT øyeblikk:)

Glad, stolt og ydmyk hilsen fra Charlotte;)

Innlegget I streik mot janteloven dukket først opp på Charlotte Hagen.




Legg gjerne igjen en kommentar: